Nynorskordboka
kulminere
kulminera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kulmineraå kulminere | kulminerer | kulminerte | har kulminert | kulminer! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| kulminert + substantiv | kulminert + substantiv | den/det kulminerte + substantiv | kulminerte + substantiv | kulminerande |
Opphav
latinsk nylaging, av culmen ‘topp’Tyding og bruk
nå høgdepunktet i eit forløp eller ei utvikling
Døme
- flaumen kulminerte i natt;
- interessa har kulminert