Nynorskordboka
konfrontere
konfrontera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å konfronteraå konfrontere | konfronterer | konfronterte | har konfrontert | konfronter! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| konfrontert + substantiv | konfrontert + substantiv | den/det konfronterte + substantiv | konfronterte + substantiv | konfronterande |
Opphav
av mellomalderlatin confrontare ‘stille panne mot panne’Tyding og bruk
- stille nokon ansikt til ansikt
Døme
- dei vart konfronterte med offera for åtaket
- stille nokon overfor tidlegare tankar, utsegner eller handlingar
Døme
- bli konfrontert med fortida
- gå ope i møte med
Døme
- konfrontere frykta si