Nynorskordboka
kondolere
kondolera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kondoleraå kondolere | kondolerer | kondolerte | har kondolert | kondoler! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| kondolert + substantiv | kondolert + substantiv | den/det kondolerte + substantiv | kondolerte + substantiv | kondolerande |
Opphav
av latin condolere ‘ha medkjensle’; jamfør kon-Tyding og bruk
uttrykkje medkjensle skriftleg eller munnleg til dei attlevande ved eit dødsfall
Døme
- eg kondolerer;
- dei kondolerte enkja