Nynorskordboka
kneggje, knegge
kneggja, knegga
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kneggaå knegge | kneggar | knegga | har knegga | knegg!knegga!knegge! |
| å kneggjaå kneggje | kneggjar | kneggja | har kneggja | knegg!kneggja!kneggje! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| knegga + substantiv | knegga + substantiv | den/det knegga + substantiv | knegga + substantiv | kneggande |
| kneggja + substantiv | kneggja + substantiv | den/det kneggja + substantiv | kneggja + substantiv | kneggjande |
Opphav
norrønt gneggjaTyding og bruk
- om hest: vrinske med korte støytar
Døme
- høyre hestane kneggje
- om person: le høgt og støytvis
Døme
- kneggje godt