Nynorskordboka
klengje 2, klenge 2
klengja, klenga
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å klengaå klenge | klenger | klengde | har klengt | kleng! |
| å klengjaå klengje | klengjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| klengd + substantiv | klengt + substantiv | den/det klengde + substantiv | klengde + substantiv | klengande |
| klengjande | ||||
Opphav
jamfør norrønt klengjast ‘klengje seg inn på’Tyding og bruk
- vere innpåsliten
Døme
- klengje seg innpå nokon