Nynorskordboka
kleime 2
kleima
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kleimaå kleime | kleimer | kleimde | har kleimt | kleim! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| kleimd + substantiv | kleimt + substantiv | den/det kleimde + substantiv | kleimde + substantiv | kleimande |
Opphav
norrønt kleima; samanheng med klineTyding og bruk
- kline, klistre noko opp
Døme
- kleime opp
- henge ved;hengje seg fast
- nedsetjande (om person): kline seg inn på