Nynorskordboka
kalle
kalla
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kallaå kalle | kallar | kalla | har kalla | kall!kalla!kalle! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| kalla + substantiv | kalla + substantiv | den/det kalla + substantiv | kalla + substantiv | kallande |
Opphav
norrønt kallaTyding og bruk
- rope (på);
Døme
- kalle på hunden;
- pliktene kallar;
- kalle inn til møte;
- bli kalla av Gud;
- bli kalla opp over radioen;
- er det nokon som kjenner seg kalla til å ta på seg oppgåva?
- filmen kalla fram tårene;
- produsenten måtte kalle attende vara
Døme
- ho vart kalla til biskop
- gje namn;tiltale som;karakterisere som
Døme
- dei kalla dottera Saima;
- vi kallar henne sjefen;
- kalle seg fagmann;
- kalle seg rik;
- føremiddagsmaten eller dugurden, dei kallar;
- kallar du det å rydde?
- rope utnamn til;skjelle ut
Døme
- dei kallar meg!
- stå og kalle kvarandre
Faste uttrykk
- kalle opp
- gje namn etter noko eller nokon
- dei vil kalle opp oldefaren dersom dei får ein gut;
- plassen er kalla opp etter den tidlegare statsministeren
- (prøve å) kontakte til dømes gjennom eit radiosamband
- flygeleiaren kalla opp flyet