Nynorskordboka
avklare, avklåre
avklara, avklåra
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å avklaraå avklare | avklararavklarer | avklarte | har avklart | avklar! |
| avklarar | avklara | har avklara | avklar!avklara!avklare! | |
| å avklåraå avklåre | avklårar | avklåra | har avklåra | avklår!avklåra!avklåre! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| avklart + substantiv | avklart + substantiv | den/det avklarte + substantiv | avklarte + substantiv | avklarande |
| avklara + substantiv | avklara + substantiv | den/det avklara + substantiv | avklara + substantiv | |
| avklåra + substantiv | avklåra + substantiv | den/det avklåra + substantiv | avklåra + substantiv | avklårande |
Tyding og bruk
Døme
- avklare situasjonen;
- få avklart kva som har skjedd