Nynorskordboka
innbille
innbilla
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å innbillaå innbille | innbiller | innbilte | har innbilt | innbill! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| innbilt + substantiv | innbilt + substantiv | den/det innbilte + substantiv | innbilte + substantiv | innbillande |
Opphav
av lågtysk inbilden eller tysk einbildenTyding og bruk
få til å tru (utan grunnlag i røynda)
Døme
- innbille ein noko
Faste uttrykk
- innbille segha ei falsk førestilling om noko
- ho innbiller seg at ho er den vakraste;
- han innbilte seg at det skulle gå