Nynorskordboka
idke 2
idka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å idkaå idke | idkar | idka | har idka | idk!idka!idke! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| idka + substantiv | idka + substantiv | den/det idka + substantiv | idka + substantiv | idkande |
Opphav
norrønt íðka; jamfør id (1Tyding og bruk
- vere idug
- kome atter og atter, ta seg opp att, gnage
Døme
- det idka opp att
- vente med uro, ottast
Faste uttrykk
- idke pådrive på
- idke segskunde seg