Nynorskordboka
hoven
adjektiv
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | |
| hoven | hovehovent | hovne | hovne |
| gradbøying | ||
|---|---|---|
| komparativ | superlativ ubunden form | superlativ bunden form |
| hovnare | hovnast | hovnaste |
Opphav
norrønt hofinn, av hefja ‘heve’Tyding og bruk
- om kroppsdel: oppsvulma av betennelse, slag, støyt eller liknande
Døme
- auget var hove;
- begge fingrane var hovne
- om person: overlegen (3), sjølvgod
Døme
- ein hoven person;
- hoven framferd