Nynorskordboka
hisse
hissa
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å hissaå hisse | hissar | hissa | har hissa | hiss!hissa!hisse! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| hissa + substantiv | hissa + substantiv | den/det hissa + substantiv | hissa + substantiv | hissande |
Opphav
av lågtysk hitzen, hissen ‘drive fram’; av tysk hitzen ‘hete opp’Tyding og bruk
- drive, eggje til å jage eller til å gjere åtak
Døme
- hisse hunden på nokon
- eggje til kamp eller åtak
Døme
- hisse nokon til kamp
- vekkje lidenskap;øse opp
- brukt som adjektiv
- hissande rytmar
Faste uttrykk
- hisse oppfå til å bli opphissa eller oppøst
- ho klarte å hisse opp sjefen
- hisse seg oppbli sint eller oppøst
- han har lett for å hisse seg opp