Nynorskordboka
hanke 3
hanka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å hankaå hanke | hankar | hanka | har hanka | hank!hanka!hanke! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| hanka + substantiv | hanka + substantiv | den/det hanka + substantiv | hanka + substantiv | hankande |
Opphav
avleidd frå norrønt hanga, før nynorsk hange; jamfør henge (3Tyding og bruk
- gjerne vilje feste seg på;henge (etter)
Døme
- ho hanka etter gutane
Faste uttrykk
- hanke tilså vidt strekke til
- det var så vidt det hanka til med han