Nynorskordboka
handheve
handheva
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å handhevaå handheve | handhevar | handheva | har handheva | handhev!handheva!handheve! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
handheva + substantiv | handheva + substantiv | den/det handheva + substantiv | handheva + substantiv | handhevande |
Opphav
av lågtysk hanthaven, etter latin manu tenere ‘halde med handa’; truleg påverknad frå hevde (1Tyding og bruk
kontrollere og sørgje for at lover, reglar, forbod eller liknande blir følgde, eventuelt ved å bruke makt
Døme
- handheve regelverket;
- handheve forbodet mot sal av tobakk til mindreårige;
- handheve rettane sine