Nynorskordboka
grunngi, grunngje, grunngjeve
grunngjeva
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å grunngi | grunngir | grunngav | har grunngitt | grunngi! |
| å grunngje | grunngjev | har grunngjeve | grunngje! | |
| å grunngjevaå grunngjeve | grunngjev! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| grunngitt + substantiv | grunngitt + substantiv | den/det grunngitte + substantiv | grunngitte + substantiv | grunngivande |
| grunngjeven + substantiv | grunngjeve + substantiv | den/det grunngjevne + substantiv | grunngjevne + substantiv | grunngjevande |
Tyding og bruk
gje grunnar for, underbyggje
Døme
- grunngi framlegget, søknaden, avbodet;
- stille eit grunngjeve spørsmål i Stortinget