Nynorskordboka
gjengs
adjektiv
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | |
| gjengs | gjengs | gjengs | gjengs |
| gjengse | gjengse | ||
| gradbøying | ||
|---|---|---|
| komparativ | superlativ ubunden form | superlativ bunden form |
| () | () | () |
| gjengsare | gjengsast | gjengsaste |
Opphav
norrønt gengr ‘gangfør, gyldig’; av gå (1Tyding og bruk
vanleg (brukt), allmenn, rådande, utbreidd
Døme
- gjengs uttrykk, ord, måte, inntrykk, oppfatning;
- det har vorte gjengs