Nynorskordboka
fortenkje, fortenke
fortenkja, fortenka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å fortenkaå fortenke | fortenker | fortenkte | har fortenkt | fortenk! |
| å fortenkjaå fortenkje | fortenkjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| fortenkt + substantiv | fortenkt + substantiv | den/det fortenkte + substantiv | fortenkte + substantiv | fortenkande |
| fortenkjande | ||||
Opphav
frå lågtysk opphavleg ‘mistenkje’; av for- (2Faste uttrykk
- fortenkje nokon i nokoklandre (1;
laste (2- ingen kan fortenkje han i å handle som han gjorde