Nynorskordboka
forkole
forkola
verb
kløyvd infinitiv: -a
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forkolaå forkole | forkolar | forkola | har forkola | forkol!forkola!forkole! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| forkola + substantiv | forkola + substantiv | den/det forkola + substantiv | forkola + substantiv | forkolande |
Tyding og bruk
- brenne til kol
Døme
- tre som forkolar
- brukt som adjektiv
- forkola trestammar;
- dei forkola restane av bålet
- spalte organiske stoff ved oppvarming, ofte utan tilførsel av luft, slik at det blir skilt ut reint karbon eller karbonhaldige sambindingar