Nynorskordboka
forgripe
forgripa
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forgripaå forgripe | forgrip | forgreip | har forgripe | forgrip! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| forgripen + substantiv | forgripe + substantiv | den/det forgripne + substantiv | forgripne + substantiv | forgripande |
Opphav
frå lågtysk ‘gripe feil’Faste uttrykk
- forgripe seg påøve vald mot, særleg seksuelt;
eigne til seg ulovleg- ein vaksen mann har forgripe seg på ei jente
- forgripe seggjere noko ulovleg