Nynorskordboka
forarge
forarga
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forargaå forarge | forargar | forarga | har forarga | forarg!forarga!forarge! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| forarga + substantiv | forarga + substantiv | den/det forarga + substantiv | forarga + substantiv | forargande |
Opphav
av lågtysk arg ‘vond’Tyding og bruk
- gjere arg og sint;
Døme
- dette forargar meg;
- forarge seg over noko
- vekkje anstøyt;
Døme
- forarge folk med eit anna opphav;
- programmet forarga mange