Nynorskordboka
forankre
forankra
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forankraå forankre | forankrar | forankra | har forankra | forankr!forankra!forankre! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| forankra + substantiv | forankra + substantiv | den/det forankra + substantiv | forankra + substantiv | forankrande |
Opphav
frå tysk; av for- (2 og anker (1Tyding og bruk
- feste med anker (1, 1)
Døme
- forankre ein båt
- binde saman med bolt eller jernkonstruksjon
Døme
- forankre ein vegg
- i overført tyding: gje rotfeste (1;
Døme
- forankre avgjerder i folket;
- vere forankra i tradisjonen