Nynorskordboka
fløyte 1
substantiv hokjønn
eintal | fleirtal | ||
---|---|---|---|
ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
ei fløyte | fløyta | fløyter | fløytene |
Opphav
gjennom lågtysk, frå gammalfransk; truleg samanheng med latin flare ‘puste’Tyding og bruk
- røyrforma blåseinstrument
Døme
- spele på fløyte
- som etterledd i ord som
- blokkfløyte
- seljefløyte
- tverrfløyte
- pipe (1, 1) til å blåse signal i
Døme
- domaren bles i fløyta;
- fløyta gjekk for full tid