Nynorskordboka
utkommandere
utkommandera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å utkommanderaå utkommandere | utkommanderer | utkommanderte | har utkommandert | utkommander! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| utkommandert + substantiv | utkommandert + substantiv | den/det utkommanderte + substantiv | utkommanderte + substantiv | utkommanderande |
Tyding og bruk
kalle til dømes militære eller politifolk til teneste;
kommandere ut
Døme
- dei vart utkommanderte til militærteneste;
- dei var utkommanderte for å slåst
- brukt som adjektiv:
- utkommanderte soldatar