Nynorskordboka
dukke
dukka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å dukkaå dukke | dukkar | dukka | har dukka | dukk!dukka!dukke! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| dukka + substantiv | dukka + substantiv | den/det dukka + substantiv | dukka + substantiv | dukkande |
Opphav
frå lågtysk; jamfør dykkeTyding og bruk
- bøye eller huke seg ned
Døme
- dukke for slaget
- duppe ned i eller under vatn
Døme
- dukke nokon under;
- dukke seg i sjøen
- setje grundig på plass, lekse opp for, audmjuke
Døme
- dukke nokon med bitande svar
- søkkje seg, gå under vatn;
Døme
- ubåten dukka;
- dukke etter
Faste uttrykk
- dukke opp/framkome til syne, vise seg
- han dukka opp i nitida;
- gamle minne dukka fram;
- det har dukka opp ein uheldig situasjon
- dukke ned ifordjupe seg i
- dukke ned i detaljar
- dukke undergå til grunne;
gå konkurs (1- dei er i ferd med å miste fotfestet og dukke under;
- stadig fleire verksemder dukka under
- dukke unnahalde seg unna, unngå
- ho rakk å dukke unna ballen;
- han dukka unna dei nærgåande spørsmåla