Nynorskordboka
dugeleggjere, dugleggjere
dugeleggjera, dugleggjera
verb
kløyvd infinitiv: -a
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å dugeleggjeraå dugeleggjere | dugeleggjer | dugeleggjorde | har dugeleggjort | dugeleggjer! |
| å dugleggjeraå dugleggjere | dugleggjer | dugleggjorde | har dugleggjort | dugleggjer! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| dugeleggjord + substantiv | dugeleggjort + substantiv | den/det dugeleggjorde + substantiv | dugeleggjorde + substantiv | dugeleggjerande |
| dugleggjord + substantiv | dugleggjort + substantiv | den/det dugleggjorde + substantiv | dugleggjorde + substantiv | dugleggjerande |
Faste uttrykk
- dugeleggjere seggjere seg skikka til eit arbeid eller liknande; kvalifisere seg