Nynorskordboka
forskjønne
forskjønna
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forskjønnaå forskjønne | forskjønnar | forskjønna | har forskjønna | forskjønn!forskjønna!forskjønne! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| forskjønna + substantiv | forskjønna + substantiv | den/det forskjønna + substantiv | forskjønna + substantiv | forskjønnande |
Tyding og bruk
- gjere vakrare
Døme
- bunaden forskjønnar han verkeleg
- brukt som adjektiv: som tonar ned realiteten
Døme
- forskjønnande omskriving;
- eit forskjønna språk