Nynorskordboka
skjende
skjenda
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å skjendaå skjende | skjendar | skjenda | har skjenda | skjend!skjenda!skjende! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| skjenda + substantiv | skjenda + substantiv | den/det skjenda + substantiv | skjenda + substantiv | skjendande |
Opphav
gjennom bokmål; frå lågtysk, av schande ‘skam’Tyding og bruk
- vanære (og øydeleggje, plyndre)
Døme
- skjende ei grav
Døme
- han skjenda ei jente