Nynorskordboka
dissonere
dissonera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å dissoneraå dissonere | dissonerer | dissonerte | har dissonert | dissoner! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| dissonert + substantiv | dissonert + substantiv | den/det dissonerte + substantiv | dissonerte + substantiv | dissonerande |
Opphav
av latin dis- og sonare ‘lyde’Tyding og bruk
- klinge saman slik at det gjev dissonans (1)
Døme
- bassen i låten dissonerer med akkordane
- brukt som adjektiv
- dissonerande overtonar
- i overført tyding: klinge uharmonisk og falskt
Døme
- kva som dissonerer, kan diskuterast