Nynorskordboka
dimittere
dimittera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å dimitteraå dimittere | dimitterer | dimitterte | har dimittert | dimitter! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| dimittert + substantiv | dimittert + substantiv | den/det dimitterte + substantiv | dimitterte + substantiv | dimitterande |
Opphav
av latin di- og mittere ‘sende’; jamfør di- (2Tyding og bruk
- gje fri etter avslutta militærteneste
Døme
- soldatane skulle dimitterast dagen etter
- sende heim;sleppe fri
Døme
- bli dimittert frå legevakta;
- sjåføren vart dimittert etter promilletesten