Nynorskordboka
oppklare, oppklåre
oppklara, oppklåra
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å oppklaraå oppklare | oppklararoppklarer | oppklarte | har oppklart | oppklar! |
| oppklarar | oppklara | har oppklara | oppklar!oppklara!oppklare! | |
| å oppklåraå oppklåre | oppklårar | oppklåra | har oppklåra | oppklår!oppklåra!oppklåre! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| oppklart + substantiv | oppklart + substantiv | den/det oppklarte + substantiv | oppklarte + substantiv | oppklarande |
| oppklara + substantiv | oppklara + substantiv | den/det oppklara + substantiv | oppklara + substantiv | |
| oppklåra + substantiv | oppklåra + substantiv | den/det oppklåra + substantiv | oppklåra + substantiv | oppklårande |
Tyding og bruk
finne ut av eit sakstilhøve
Døme
- mysteriet vart oppklart til slutt