Nynorskordboka
bønhøyre, bønnhøyre
bønhøyra, bønnhøyra
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å bønhøyraå bønhøyre | bønhøyrer | bønhøyrde | har bønhøyrt | bønhøyr! |
| å bønnhøyraå bønnhøyre | bønnhøyrer | bønnhøyrde | har bønnhøyrt | bønnhøyr! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| bønhøyrd + substantiv | bønhøyrt + substantiv | den/det bønhøyrde + substantiv | bønhøyrde + substantiv | bønhøyrande |
| bønnhøyrd + substantiv | bønnhøyrt + substantiv | den/det bønnhøyrde + substantiv | bønnhøyrde + substantiv | bønnhøyrande |
Opphav
norrønt bǿnheyraTyding og bruk
la nokon få ei bøn oppfylt
Døme
- bli bønhøyrd;
- Herren bønhøyrde henne