Bokmålsordboka
deklinere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å deklinere | deklinerer | deklinerte | har deklinert | dekliner! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| deklinert + substantiv | deklinert + substantiv | den/det deklinerte + substantiv | deklinerte + substantiv | deklinerende |
Uttale
deklineˊreOpphav
av latin de- og clinare ‘helle, bøye’; jamfør de-Betydning og bruk
bøye substantiv, adjektiv, determinativ og pronomen i kjønn, tall, bestemthet og kasus