Bokmålsordboka
daukjøre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å daukjøre | daukjører | daukjørte | har daukjørt | daukjør! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| daukjørt + substantiv | daukjørt + substantiv | den/det daukjørte + substantiv | daukjørte + substantiv | daukjørende |
Betydning og bruk
- kjøre slik at en motors yteevne reduseres over tid
Eksempel
- daukjøre bilen;
- en daukjørt motor
- i overført betydning: slite ut, overanstrenge;
Eksempel
- føle seg daukjørt etter skirennet