Bokmålsordboka
bumerke
substantiv intetkjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| et bumerke | bumerket | bumerker | bumerkabumerkene |
Opphav
av bo (2 og merke (1Betydning og bruk
- om eldre forhold: eiermerke på hus og innbo (som også skulle være vern mot trollskap)
- i overført betydning: særpreg, kjennemerke
Eksempel
- hun satte sitt eget bumerke på musikken