Bokmålsordboka
bråke 1
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å bråke | bråker | bråka | har bråka | bråk! |
bråket | har bråket | |||
bråkte | har bråkt |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
bråka + substantiv | bråka + substantiv | den/det bråka + substantiv | bråka + substantiv | bråkende |
bråket + substantiv | bråket + substantiv | den/det bråkede + substantiv | bråkede + substantiv | |
den/det bråkete + substantiv | bråkete + substantiv | |||
bråkt + substantiv | bråkt + substantiv | den/det bråkte + substantiv | bråkte + substantiv |
Opphav
fra lavtyskBetydning og bruk
bryte sund agner av lin eller hamp på bråk (1