Bokmålsordboka
brunst
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en brunst | brunsten | brunster | brunstene |
Opphav
fra lavtysk; beslektet med brenne (1Betydning og bruk
- trang (1, 1) til paring
- periode da dyr viser trang til å ville pare seg;