Bokmålsordboka
briljere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å briljere | briljerer | briljerte | har briljert | briljer! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| briljert + substantiv | briljert + substantiv | den/det briljerte + substantiv | briljerte + substantiv | briljerende |
Opphav
gjennom fransk briller ‘stråle, blinke’; fra italiensk brillareBetydning og bruk
glimre med ytre opptreden eller fremragende dyktighet;
greie seg strålende
Eksempel
- briljere i selskapslivet;
- kandidaten briljerte med sine kunnskaper;
- en skuespiller som briljerer på scenen