Bokmålsordboka
væring
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en væring | væringen | væringer | væringene |
Opphav
norrønt væringi, væringr, av vár ‘troskapsløfte’Betydning og bruk
nordisk kriger som i vikingtiden tok seg tjeneste i Russland eller hos keiseren i Konstantinopel
Eksempel
- mange av væringene var svensker