Bokmålsordboka
-vær
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en -vær | -væren | -værer | -værene |
Opphav
norrønt -veri, flertall -verjar, av verja ‘verge’Betydning og bruk
person som er fra det stedet førsteleddet betegner, i ord som lomvær, vagvær