Bokmålsordboka
volutt
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en volutt | volutten | volutter | voluttene |
Opphav
gjennom fransk og, italiensk; fra latin volutus ‘sammenrullet’, av volvere ‘rulle, snu’Betydning og bruk
i bygningskunst og treskurd: ornamentalt motiv formet som en spiralformet sammenrulling (for eksempel på jonisk søylehode)