Bokmålsordboka
vinke
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å vinke | vinker | vinka | har vinka | vink! |
vinket | har vinket | |||
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
vinka + substantiv | vinka + substantiv | den/det vinka + substantiv | vinka + substantiv | vinkende |
vinket + substantiv | vinket + substantiv | den/det vinkede + substantiv | vinkede + substantiv | |
den/det vinkete + substantiv | vinkete + substantiv |
Opphav
fra lavtysk; beslektet med vankeBetydning og bruk
- gjøre viftende bevegelser med hånden eller armen, som hilsen eller signal til noen (som er litt lengre vekk)
Eksempel
- de vinker farvel;
- jeg vinket på en taxi;
- vinke til noen;
- vinke noen vekk
- virke dragende;
Eksempel
- ære og vinning vinker i det fjerne