Bokmålsordboka
vinke
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å vinke | vinker | vinka | har vinka | vink! |
vinket | har vinket | |||
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
vinka + substantiv | vinka + substantiv | den/det vinka + substantiv | vinka + substantiv | vinkende |
vinket + substantiv | vinket + substantiv | den/det vinkede + substantiv | vinkede + substantiv | |
den/det vinkete + substantiv | vinkete + substantiv |
Opphav
fra lavtysk; beslektet med vankeBetydning og bruk
- veive, vifte (2, 1)
Eksempel
- vinke farvel;
- vinke med et lommetørkle;
- vinke på en drosje;
- vinke til en;
- vinke noen av, vekk
Eksempel
- ære og vinning vinker i det fjerne