Bokmålsordboka
vedkjenne
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å vedkjenne | vedkjenner | vedkjente | har vedkjent | vedkjenn! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| vedkjent + substantiv | vedkjent + substantiv | den/det vedkjente + substantiv | vedkjente + substantiv | vedkjennende |
Opphav
av ved (2 og kjenne (2Betydning og bruk
stå ved ansvaret sitt for noe;
innrømme
Eksempel
- skolen vedkjenner at enkelte elever mobbes;
- de vedkjente at det var en vanskelig situasjon
Faste uttrykk
- vedkjenne seg
- innrømme;
være ved;
vedgå (1)- vedkjenne seg at en er skuffet
- kjennes ved som sin;
bekjenne sin tilknytning til- ikke ville vedkjenne seg en uttalelse