Bokmålsordboka
vankelmodig
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| vankelmodig | vankelmodig | vankelmodige | vankelmodige |
Opphav
etter tysk vankel; beslektet med vankeBetydning og bruk
Eksempel
- et vankelmodig sinn;
- en vankelmodig person