Bokmålsordboka
blotte
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å blotte | blotter | blotta | har blotta | blott! |
| blottet | har blottet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| blotta + substantiv | blotta + substantiv | den/det blotta + substantiv | blotta + substantiv | blottende |
| blottet + substantiv | blottet + substantiv | den/det blottede + substantiv | blottede + substantiv | |
| den/det blottete + substantiv | blottete + substantiv | |||
Opphav
gjennom dansk; fra lavtyskBetydning og bruk
- gjøre en kroppsdel synlig, særlig ved å fjerne et klesplagg
Eksempel
- han blottet sin muskuløse overkropp;
- blotte sitt hode for kongen
Eksempel
- blotte sin uvitenhet;
- et angrepsspill som blottet forsvaret
- i uttrykket
Faste uttrykk
- blotte segvise fram kjønnsorganet sitt for å bli seksuelt stimulert
- være blottet formangle fullstendig
- være blottet for selvtillit;
- en fotballkamp blottet for spenning