Bokmålsordboka
utstøte, utstøyte
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å utstøte | utstøter | utstøtte | har utstøtt | utstøt! |
| å utstøyte | utstøyter | utstøytte | har utstøytt | utstøyt! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| utstøtt + substantiv | utstøtt + substantiv | den/det utstøtte + substantiv | utstøtte + substantiv | utstøtende |
| utstøytt + substantiv | utstøytt + substantiv | den/det utstøytte + substantiv | utstøytte + substantiv | utstøytende |
Betydning og bruk
Eksempel
- mobbe og utstøte noen fra vennegjengen;
- hun ble utstøtt av det gode selskap
- brukt som substantiv:
- han følte seg som en utstøtt
- plutselig komme med sterke lyder
Eksempel
- utstøte varsellyder;
- barna utstøtte ville skrik