Bokmålsordboka
utprege
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å utprege | utpreger | utprega | har utprega | utpreg! |
| utpreget | har utpreget | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| utprega + substantiv | utprega + substantiv | den/det utprega + substantiv | utprega + substantiv | utpregende |
| utpreget + substantiv | utpreget + substantiv | den/det utpregede + substantiv | utpregede + substantiv | |
| den/det utpregete + substantiv | utpregete + substantiv | |||
Betydning og bruk
- kjennetegne, være karakteristisk for
Eksempel
- en holdning som utpreger moderne mennesker
- refleksivt:
Eksempel
- han utpreger seg ikke akkurat ved åndsnærværelse