Bokmålsordboka
utmatte
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å utmatte | utmatter | utmatta | har utmatta | utmatt! |
| utmattet | har utmattet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| utmatta + substantiv | utmatta + substantiv | den/det utmatta + substantiv | utmatta + substantiv | utmattende |
| utmattet + substantiv | utmattet + substantiv | den/det utmattede + substantiv | utmattede + substantiv | |
| den/det utmattete + substantiv | utmattete + substantiv | |||
Opphav
trolig etter tyskBetydning og bruk
- trette ut, svekke, matte ut
- svekke fastheten i metall ved belastninger slik at det lett oppstår brudd