Bokmålsordboka
abrupt
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| abrupt | abrupt | abrupte | abrupte |
Uttale
abrup’tOpphav
av latin abrumpere ‘avbryte’Betydning og bruk
brå (1), usammenhengende, avbrutt
Eksempel
- abrupte setninger;
- abrupt tale