Bokmålsordboka
unnslå
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å unnslå | unnslår | unnslo | har unnslått | unnslå! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| unnslått + substantiv | unnslått + substantiv | den/det unnslåtte + substantiv | unnslåtte + substantiv | unnslående |
Opphav
fra lavtysk; samme opprinnelse som tysk entschlagen ‘slå løs’Betydning og bruk
refleksivt: si nei, vegre seg, avslå
Eksempel
- ikke unnslå seg når en blir bedt om noe