Bokmålsordboka
unnskylde
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å unnskylde | unnskylder | unnskyldte | har unnskyldt | unnskyld! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| unnskyldt + substantiv | unnskyldt + substantiv | den/det unnskyldte + substantiv | unnskyldte + substantiv | unnskyldende |
Opphav
etter lavtysk entschulden ‘frita for skyld’Betydning og bruk
- forklare eller angi årsak (til noe negativt);
Eksempel
- uheldig oppvekstmiljø kan unnskylde mye