Bokmålsordboka
unnskylde
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å unnskylde | unnskylder | unnskyldte | har unnskyldt | unnskyld! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| unnskyldt + substantiv | unnskyldt + substantiv | den/det unnskyldte + substantiv | unnskyldte + substantiv | unnskyldende |
Opphav
fra lavtysk; samme opprinnelse som tysk entschuldigen, egentlig ‘frita for skyld’Betydning og bruk
- beklage, be om unnskyldning for
Eksempel
- unnskylde sin glemsomhet;
- hun unnskyldte seg fordi hun kom så sent
- som høflig innledning til et spørsmål eller lignende:
Eksempel
- unnskyld, kunne De si meg veien til byen?
- forklare eller angi årsak (til noe negativt)
Eksempel
- uheldig oppvekstmiljø kan unnskylde mye